Det hittil nærmest udiskutable overordnede mål i industrialiserte land er en ubegrenset vekst i materielt forbruk fremskaffet gjennom en ubegrenset økonomisk vekst. Men dette målet er nå gradvis i ferd med å bli diskutabelt.

 

I St. meld. 40 (1998-99) om forbrukerpolitikk står det: ”Industrilandenes materielle ressursforbruk er jevnt over for høyt og må reduseres. Økt livskvalitet må erstatte økt materiell levestandard som overordnet mål for samfunnsutviklingen. …For å bevege produksjon og forbruk i bærekraftig retning er det behov for en overordnet og politisk bestemt kursendring, som må innbefatte bl.a. …[R]edefinering av økonomiske begreper og modeller, ved at disse tar opp i seg et økologisk perspektiv.” I St.meld. 19 (2002-03) om økonomisk globalisering står det: ”I følge UNEPs Global Environmental Outlook 2000 må ressursforbruket i industrialiserte land ned til en tiendedel av dagens forbruk dersom tilstrekkelige ressurser skal kunne anvendes til å dekke behovene i fattige land. …Bærekraftig produksjon og forbruk forutsetter at det gjøres samfunns- og bedriftsøkonomisk rasjonelt å skape størst mulig nytte med minst mulig ressursinnsats. I tillegg må befolkningene i industrilandene forberedes på at fremtidig økning i deres livskvalitet kan og bør skje med et betydelig lavere ressursforbruk.”

 

Hittil har all reduksjon i det totale ressursforbruket skjedd gjennom uønskede økonomiske kriser, og hver gang har det overordnede målet vært å øke forbruket igjen. Og i stor grad med god grunn. Det vi nå trenger er imidlertid en ønsket og villet planmessig reduksjon av overforbruket på permanent basis – reduction by design. Vi trenger et optimalt (best mulig) og ikke et maksimalt (mest mulig) forbruksmønster og forbruksnivå. Vi trenger en samfunnsøkonomisk termostat som forteller oss når nok er nok, for nok er også best. Dette krever både teknologiske, politiske, verdimessige og livsstilsmessige endringer. Men det krever også endringer i de grunnleggende økonomiske modeller og tenkesett dersom vi skal utvikle en økonomi som kan håndtere en situasjon med et permanent lavere ressursforbruk.

 

Vi trenger en ny preanalytisk visjon – et paradigmeskifte i den økonomiske tenkning dersom vi skal kunne virkeliggjøre en global bærekraftig utvikling. Et av de fagmiljøene som har kommet lengst på dette felt er Internasjonal Society for Ecological Economics (ISEE) (www.ecoeco.org) . Vi skal nedenfor forklare kort den grunnleggende forskjell mellom dagens rådende økonomisyn og det bærekraftige termodynamiske økonomisynet som ligger til grunn for ISEE.

 

Det rådende økonomisynet er å se på den globale økonomien som helheten. Naturen og mennesket blir de sett på som delsystemer, dvs. sektorer i samfunnsøkonomien eller som produksjonsfaktorer. I de rådende økonomiske modeller er det økonomiske kretsløp beskrevet som et kretsløp av abstrakt bytteverdi/pengeverdi/markedsverdi mellom produsenter og konsumenter, men uten noen tilknytning til naturen. Det blir som å beskrive menneskets blodsirkulasjon, men glemme at mennesket også er tilknyttet naturen gjennom sitt fordøyelsessystem. Økologien blir sett på som et delsystem eller undersystem av det overordnede og helhetlige økonomiske systemet.

 

Den økologiske økonomien derimot ser på økonomien som et åpent delsystem eller undersystem av det større økologiske system. Det større økologiske systemet ses på som endelig, ikke-voksende og materielt lukket - med unntak for innstrømmende solenergi. Den økologiske økonomien har de termodynamiske naturlovene som et sentralt utgangspunkt.

 

Hvis økonomien representerer helheten, kan den vokse uten grenser. Det er ingenting utenfor som den skrubber i mot. Således kan vi ha ubegrenset økonomisk vekst og spørsmålet om uøkonomisk vekst blir absurd fordi det ikke oppstår kostnader i forbindelse med denne veksten. Men hvis samfunnsøkonomien bare er et delsystem av det større økologiske systemet, vil økonomiens materielle vekst i økende grad skrubbe mot andre deler av det endelige og ikke-voksende overordnede økologiske system. Det betyr at veksten har kostnader forbundet med seg, og vi må gi opp noe (alternativkostnad) som pris for veksten. Hovedpoenget er at når økonomien blir vurdert som et delsystem har veksten en kostnad som den ikke har dersom økonomien kunne ekspandere ubegrenset. Derfor vil spørsmålet om uøkonomisk vekst være grunnleggende sentralt når økonomien forstås som bare å være et delsystem. Uøkonomisk vekst har vi når vekstens (marginal)kostnader overstiger (marginal)nytten. Optimal materiell størrelse på økonomien har vi når den materielle vekstens kostnader er lik dens nytteverdi. Optimal størrelse er selve hovedproblemstillingen i bedriftsøkonomien (mikroøkonomien), men merkelig nok ikke noen problemstilling in det hele tatt i samfunnsøkonomien (makroøkonomien). Og dette til tross for at makroøkonomien er det aggregerte uttrykk for alle mikroøkonomiene. Men dette blir logisk dersom man ser på makroøkonomien som helheten.

 

Spørsmålet om optimal (gunstigst mulig) størrelse på samfunnsøkonomien relativt til jordens bæreevne er kanskje den viktigste forskjellen på de rådende økonomiske modeller og økologiske økonomimodeller. I de rådende modeller vil målet i praksis være makimalt forbruk med et optimalt produksjonsmønster, mens i en økologisk økonomimodell vil målet være maksimal livskvalitet med et optimalt forbruksmønster. Optimalt forbruk vil bety et lavere ressursforbruk enn maksimalt forbruk.

 

Det er ut fra en bærekraftig tankegang tre økonomiske hovedproblemstillinger:

1. effektiv anvendelse (allokering) av innsatsressursene,

2. rettferdig fordeling av de ferdigproduserte godene, og

3. optimal materiell størrelse på samfunnsøkonomien relativt til naturens bæreevne/tålegrenser.

 

Markedet er den mest effektive institusjon vi kjenner til å sikre effektiv ressursanvendelse. Rettferdig fordeling og optimal størrelse kan derimot ikke oppnås av markedet alene. Det vil i tillegg kreve politiske beslutninger mht. ressurstak og omfordeling.  Dagens rådende økonomiske tenkning og modeller erkjenner problemstilling 1 og 2 ovenfor, men legger det meste av vekten på spørsmålet om effektiv allokering. En bærekraftig økonomisk tenkning slik bla. ISEE legger til grunn, erkjenner både 1, 2 og 3 ovenfor. Denne tenkningen erkjenner betydningen av markedsøkonomien, men legger betydelig større vekt enn dagens rådende tenkning på spørsmålene om rettferdig fordeling og optimal størrelse.

 

Prinsipielt burde de tre ovennevnte økonomiske hovedproblemstillingene løses i følgende rekkefølge:

1.    Optimal størrelse. Først bør en ta stilling til hvor mye ressurser som samlet bør brukes (det tas hensyn til både verdens fattige og kommende generasjoner).

2.    Rettferdig fordeling. Når man har funnet ut hvor mye ressurser som det samlet er forsvarlig å bruke, bør en fordele dem rettferdig (avtaler om fordeling av eiendom, kjøpekraft, rettighet, plikter m.m.)

3.    Effektiv allokering (bruk av markedsmekanismen). Når 1. og 2 først er sikret, vil bærekraftens økologiske og sosiale dimensjon langt på vei bli bygget inn i markedsøkonomiens prissetting. Således vil en kunne få et effektivt marked der de sosiale og økologiske kostnader blir reflektert i prisene, og der de som er opphav til sosiale og økologiske kostnader, selv må stå ansvarlig for dem gjennom høyere priser.

 

Problemstillingene ovenfor bør drøftes mye grundigere enn hittil dersom vi skal kunne oppnå en samfunnsøkonomi som kan håndtere en situasjon og utvikling uten overforbruk.